Støyen ingen hørte før klippet var ferdig: Idas lydsjekk

Ida driver et lite produksjonsselskap og tok kontakt etter et oppdrag der hun hadde filmet fem intervjuer på én dag. Bildet var fint, lyset var godt, og intervjuobjektene var avslappede. Først i klippingen kom problemene frem: et jevnt sus under alle svarene, en svak knitring fra klemmemikrofonen og to steder der stemmen forsvant helt i noen sekunder.

Hun hadde hatt hodetelefoner med seg, men de lå i vesken. Nivåmåleren på kameraet viste grønt hele veien, og da var det lett å anta at alt var i orden. Det er en vanlig situasjon, og jeg har sett den mange ganger på sett: bildet får oppmerksomheten, og lyden blir noe man stoler på uten å høre etter.

Historien hennes er brukt her med hennes tillatelse. Det som gjør den nyttig, er at ingenting var galt med utstyret. Det var rutinen som manglet, og den lar seg bygge opp uten nytt utstyr.

Vi satte oss ned med opptakene i en konsultasjon og lyttet gjennom dem med gode hodetelefoner. Susen kom fra en kabel med løs kobling i den ene enden, som ga kontaktstøy hver gang intervjuobjektet beveget seg. Knitringen oppsto fordi mikrofonen satt mot en tykk ullgenser som gned mot clipsen.

De to hullene i lyden skyldtes at senderens batteri var nesten tomt i det siste intervjuet. Ingen av delene var dramatiske hver for seg, men sammen gjorde de materialet tungt å jobbe med. Ida hadde ikke gjort noe uvanlig galt. Hun hadde bare ikke hatt noe sted i dagen der lyden ble kontrollert mens opptaket gikk.

Det vi ikke kunne gjøre, var å trylle bort alt i etterarbeidet. Noe lot seg dempe, men knitringen og hullene lå fast i opptaket.

• Løs kobling ga jevn susing og kontaktstøy
• Klesstoff mot mikrofonen ga knitring
• Tomt batteri ga bortfall av lyd

Vi lagde en enkel rekkefølge Ida kunne gjenta ved hvert opptak. Først en lydsjekk før intervjuet begynner: be personen snakke normalt i tretti sekunder, lytt med hodetelefoner, og se etter susing, knitring og klipping. Deretter en ny kort lytting etter de første minuttene, fordi feil ofte dukker opp når folk slapper av og beveger seg mer.

Hun fikk også med seg en liten gjennomgang av utstyret før hver opptaksdag: sjekk batterier, vri lett på hver kabel mens du lytter, og legg mikrofonen på utsiden av klærne der det går an. Hele sjekken tar under fem minutter, og den flyttes aldri til etter at kameraet har gått.

Poenget er at hodetelefonene blir et arbeidsverktøy gjennom hele opptaket, ikke noe man tar på seg når noe allerede høres galt ut.

Monitorering handler om hva du lytter etter, ikke bare om at du har noe på ørene. Ida lærte å dele oppmerksomheten: noen sekunder på stemmen, noen på alt rundt. Hører du ventilasjon, trafikk eller kjøleskap som ikke var der under sjekken, er det bedre å stoppe og ta en prat enn å håpe det forsvinner.

Hun lærte også å skille mellom feil hun kan rette med en gang og feil hun må leve med. En mikrofon som har flyttet seg, kan justeres på ti sekunder. Et rom med sterk klang må løses med plassering eller teppe, og det avgjør du best før første spørsmål er stilt.

Til slutt avtalte hun med seg selv å si fra høyt når hun hører noe, slik at intervjuobjektet forstår at pausen er vanlig og ikke et tegn på at noe er galt med dem.

• Lytt først til stemmen, så til alt rundt
• Rett det som kan rettes umiddelbart
• Si fra til gjesten når du stopper

Noen uker senere filmet Ida tre nye intervjuer. Ved det første oppdaget hun at en kabel ga kontaktstøy allerede under lydsjekken, og hun byttet den på stedet. I det andre hørte hun en svak summing fra et lysrør i taket og ba om å få skru det av. Ingen av delene hadde blitt oppdaget uten hodetelefoner på.

Hun forteller at dagen ikke ble vesentlig lengre. Lydsjekken fikk en fast plass mellom lysoppsett og første spørsmål, og intervjuobjektene brukte tiden til å venne seg til situasjonen. Etterarbeidet gikk raskere, fordi hun slapp å lete etter måter å skjule feil på.

Opptakene ble ikke fri for all støy. Et av rommene hadde fortsatt litt klang, men det var noe hun visste om og kunne ta hensyn til i klippingen.